Snøball døde i natt...

Ser meg rundt... prøver å forstå at han er borte.

Det er en tung visshet som når den endelig synker inn vil bringe meg rett i knestående.

Forløpig har jeg kun en nummen følelse av at noe ikke er helt som det pleier.

Badedøren står på vid vegg og som en første innskytelse spør jeg meg selv: Hvor er Snøball?

Det er en vane som ikke umiddelbart opphører fordi han ikke er blant oss lengre.

En vane som med jevne mellomrom vil sende lyn av smerte gjennom hele kroppen,

og gi meg følelsen av å miste ham om og om igjen.

Jeg velger å skrive dette for å avreagere, for å kunne fatte at det har skjedd... ikke hvorfor.

For meg er det terapi og selv om mange sikkert ikke vil kunne forstå det, så er det for meg beste formen for trøst jeg kan få akkurat nå.

Det er fryktelig når dyr dør uventet og tilsynelatende uten grunn.

Det viser at døden kan komme på minutter, og sorgen blir tynget ytterligere av en forferdelig dødsangst.

Når en kanin kan slite deg i buksebenet det ene øyeblikket og så trekke sitt siste åndedrett 30 minutter senere... når det ikke er noe synlig sykdomsbilde som advarer deg om at livet er i ferd med å ebbe ut hos dette høyt elskede dyret... hvordan kan du da forhindre at det skjer igjen?

Rammer en av de andre, eller kanskje alle?

Det var en tung natt, og en enda tyngre morgenstund.

Man skal prøve å fungere. Forholde seg til rutiner og skolemat.

Finne hårstrikk, børster og skolesekker gjennom øyne som er blendet av tårer.

Tusen turer ut på badet under stadig snålere påskudd.

Kaldt vann i ansiktet skyller bort det verste.

Prøvde å skjule det for ungene.

De hadde en lang skoledag foran seg, Silje skal i bursdagsbesøk, et besøk hun har glede seg

til lenge...

Sorgen kan vente for deres vedkommende.

Jeg vet at dette vil bli ett hardt slag, spesielt for Silje som er en slags forlengelse av alle dyrene.

Hun plukker dem opp, holder dem tett inntil brystet og elsker dem med hele seg.

Katter, kaniner, hamster, marsvin... det spiller ingen rolle.

Hun omkranser dem med en så naturlig kjærlighet at selv de mest temperamentsfulle dyrene kapitulerer og lar seg bære rundt uten å kny.

Hun har en unik evne til å roe dem, en evne jeg skulle ønske jeg hadde når jeg om noen timer skal fortelle henne at Snøball er borte.

Jeg vet så godt at sorgen toner bort og at tårene på sikt erstattes av vemodige smil.

Jeg vet om helingsprossess og sorgreaksjoner.

Teorien fungerer som den skal... men teori gir ingen trøst... ikke i dag.

Ser ut på de elleve jeg fortsatt har.

Lover meg selv at de vil bli de siste...

Dette vil jeg ikke gå igjennom flere ganger.