|
Sverige 2006 Avreise Du vet hvordan det er når mannfolk i forkant av en bilferie sitter musestille og lytter etter mystiske lyder fra bilen. Lyder som ikke helt uten videre kan høres av kvinner og barn. Man må liksom ha mannfolk genet for å gjenkjenne en klirrelyd midt i motorduren.
"Jammen hører du den ikke da? Der var den igjen."
Jeg har etterhvert utviklet en egen teknikk til bruk i disse tilfellene. Konsentrasjonsrynken. Jeg rynker brynene, stilker ørene rett ut fra hodet samtidig som jeg bøyer hodet ned mellom knærene.
Dette viser i alle fall at jeg prøver. Det er vitterlig ikke min skyld at jeg ikke fikk evnen til å gjenkjenne ukurante motorlyder inn med morsmelken.
I 99 av 100 tilfeller viser det seg at lyden er innbilt, eller at den stammet fra en av ungenes mobiltelefoner. Meldingstoner er nemlig ikke helt det de var en gang.
Når man har hørt disse dommedagsprofetiene mange nok ganger slutter man å ta dem alvorlig. Man bare hiver seg ned i bøyd yoga og vinkelører i det bilhjulene treffer en colaboks eller annet rask som ligger langs veien.
"Den hørte jeg," sier du stolt. Men istedenfor vill applaus og stormende jubel får du utlevert ett tørt: "Ja det var ikke til å unngå."
Men så én dag står du der, to-tre mil hjemmenfra, gjerne på vei til Sverige for å hente en katt du allerede har ventet på ett halvt år eller så... Panseret står på vid vegg og formelig roper på hjelp, service, oljeskift og reparasjoner merket "høy prisklasse".
Du lukker øynene mens du messer frem selvkomponerte bønner til veigudene: "Ikke la det være noe alvorlig, ikke la det være noe alvorlig, ikke la det..." Du tar en titt ut sidevinduet. Ser gubbens innbitte ansikt og du lurer på om han har tenkt å fikse bilen ved hjelp av tankekraften alene.
Registrerer lett at Esso har tilbud på is, og spør deg selv hvor provoserende det vil virke om du kjøper deg en Topkrone med alt tilbehør, slenger bena på dashbordet og nyter ferien i fulle drag.
Jeg lot det bli med spekulasjonene. Noen ting bør helst være uprøvd. Provokasjon og Højdeskrekken i Liseberg er to av tingene som fungerer bedre i teori enn i praksis.
Men i alle fall... Ti minutter senere var vi på veien igjen. 10 kroner fattigere og én lyspære rikere.
Å kjøre Bergen/Sverige er en prøvelse. Hallingdalen er uendelig og den største attraksjonen er sauen Ulla som har tatt oppstilling akkurat langt nok ut i veibanen til å gi deg livmorfremfall og kronisk diaré på resten av turen.
Jeg liker nemlig ikke dyr i veibanen. Verken ville eller tamme. Jeg har fortsatt mareritt etter av vi kjørte ned og drepte ett dådyr for noen år siden. Dyret dukket opp fra ingenting, bykset ut i veibanen, bråstoppet og de to lengste sekundene i mitt liv gled inn i en underbevissthet som aldri glemmer.
Jeg hadde bare vissheten om at vi kom til å treffe ham. Jeg hadde ingen idé om hva som ventet meg etterpå... Han døde i løpet av minutter, ett kanskje to, men minnene om vakre bedende dådyr øyne har forfulgt meg siden.
Jeg har hatet skumringen helt siden den gang. Einebærbusker, store steiner, strategisk plasserte trehjulsykler -alt blir forvandlet til dyr med dødsønsker som nærmest bare venter på at vi skal komme hamrende forbi i 25 km/t (høyeste tillatte skumringshastighet med meg i passasjersetet), meie dem ned og gi dem en grunn til å hjemsøke samvittigheten min i årene som kommer.
Ankomst Gøteborg 02.00
Etter å ha røsket 3 hotellresepsjonister ut av en godt påbegynt nattesøvn fikk vi omsider ett ledig rom. Luksøriøst var det ikke. Heisen rommet en og en halv person og beveget seg i skumringshastighet. Det var som om den nærmest stod stille mens den ventet på at noen skulle dra en sveiv opp av baklommen.
Jeg utviklet mannfolk génet og ble ble plutselig i stand til å gjenkjenne en hel del fryktinngytende lyder. Utslitt vaier, brukket nødknapp og bortglemt service var en del av heisens repetoar -småting som setter en ekstra spiss på det som ellers lett kunne blitt en lang og litt kjedelig heistur.
Rommets hårføner inneholdt omtrent de samme lydene -og den samme hastigheten. Konkluderte med at den sikkert var kullfyrt og bestemte meg for at det ville være tidsbesparende å heller gå litt fort rundt i rommet.
Men jeg klaget ikke. Når man har sittet 14 timer i bil vil etthvert rom med seng fortone seg som himmelen. At madrassene er tynnere enn lakenet du har hjemme og at gjesten før deg stjal dynen og lot deg sitte igjen med bare dynetrekket blir bagateller.
Etter en natt med søvn var vi klar for Liseberg. Dvs. den øvrige familie var klar for Liseberg. Jeg på den andre side ville funnet mer glede i en 7 timers kjøretur med hotellets heis.
Naturligvis ble jeg nedstemt. Og til dere som synes tivoli er det største i verden: Det finnes andre og bedre måter å dø på. Jeg kan foreslå: Tigerbryting, inntak av store mengder ugressmiddel, blindebukk på høytrafikkert motorvei, sett halen på ekte gris...
Første karusell var Vassdraget, Fossefallet eller noe i samme duren. Du får utlevert en form for billig trekano og så koster du avgårde i høyt tempo. At kanoen på slutten av turen ender opp i en bisarr høykant positur som setter absolutt alt du har lært om tyngdekraften til side legger grunnlaget for en intens frykt som følger deg resten av dagen.
Denne hendelsen ble ikke fotografert ettersom store mengder vann og kamera er en dårlig kombinasjon.
Neste opplevelse var speilhuset. Speilhuset er ett fredelig sted der intet uforutsett skjer. Ikke før du helt på slutten snubler inn i en slags labyrint av polerte vinduer.
Guffent, men ettersom du har full bakkekontakt hele tiden danner det ikke grunnlaget for verken hjerteinfarkt eller akutt behov for blodtrykksmedisiner.
Så var turen kommet til disse karusellene der alt går rundt. I høy hastighet naturligvis, der ett loslitt belte er alt som skiller deg fra å skyte ut i det blå. Rakett á la Christel. Ikke noe å trakte etter...
Neste stopp var rafting. Rafting er i likhet med speilhuset en relativt grei attraksjon. Du blir våt, eller "Mycket våt" som det står på skiltet.
Denne liker jeg. I alle fall når 99% av vannet treffer ukjent jente på motsatt side av meg.
Vann-åme hopping var også en grei "aktivitet"... Man stod, man så, man gikk videre til neste halsbrekkende attraksjon.
Båtkjøring på stille vann
Jepp, midt i Liseberg ligger en fredfylt liten dam, der ti - tolv båter siger rundt i sakte tempo. Denne gangen sviktet det menneskelige aspektet.
For når man setter 8 åringen ved rattet, og selv ruser av gårde i romantiske drømmer om en svunnen tid der druespisende kvinner i blondekjoler lå lett hengslengt i frontstykket av båten... ja da er sjansen relativt stor for at du ender opp i ett bortgjemt hjørne av dammen.
Der du naturligvis står fast... til stor fornøyelse for humoristiske bestefedre som lærte å ro sin første fullrigger i en alder av tre.
Silje vendte det synkende skip ryggen og overlot ror og styring til meg.
Bestemte meg for å legge kursen midtfjords. Ingen vits i å teste hvordan mine evner som båtfører ville gjøre seg langs kronglete sidevegger. Dessuten konkluderte jeg med at bestefar hadde fått nok underholdning for én dag.
Stolkjøring og humlekos var neste post på programmet. Dvs. jeg og humle holdt hverandre med selskap mens mine tre håpefulle virret rundt i en besynderlig stolslynge. Jeg mente fortsatt at hotell heisen ville vært et bedre alternativ.
Siden jeg har en viss respekt for samt ett ønske om å beholde kameraet mitt lot jeg det bli liggende i lommen under hele Liseberg banen. Lisebergsbanen er altså en berg og dal bane. Ikke blant de største, men ille nok for mitt skrale hjertet som på det tidspunktet truet med fullstendig kollaps. At jeg i tillegg kjørte den sammen med en svenske som overhode ikke synes dette var noe å rope verken hjelp eller hurra for hjalp utrolig lite på selvtilliten. Fanken heller... aldri mer!!!
Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Vi kjørte kopper og karuseller til øyet ble stort og vått.
Én ting til bør nevnes... Uppskjutet. Meget mulig oppfunnet i torturistisk øyemed, men ble antageligvis funnet ubrukelig ettersom omlag halvparten av ofrene snublet inn i hjerteinfarkt og umiddelbar død etter utprøving.
Uppskjutet går som navnet sier OPP. Den går høyt, den går fort og ikke før jeg anser meg ferdig med livet kommer jeg til å sette mine ben i denne innretningen. Ikke at det egentlig er noe sted å ha bena heller. Intensjonene her er nemlig at du har en viss støtte under rumpen, mens bena lever sitt eget ville liv blant fugler og andre bevingede vesener.
Finner det svært foruroligende at man kan henge på utsiden av bøylene mens man fester dem.
Og med det var dagen over...
Vel tilbake i bilen la vi kursen mot Ulrichehamn.
Solide hytter og smakfulle måltid.
Når du er sånn akkurat passe sulten, dvs at magesekken er begynt å gnage på omkringliggende organer i ren protest, og skiltet i veikanten varsler at Restaurant Smakfullt nå bare er 1 km unna, ja da føles det nesten som om livet smiler til deg.
Bilen var knapt nok stoppet før vi dannet trafikk kork i restaurant døren. Det første som slo meg var at ordet restaurant var lett overdrevet, det som ikke slo meg var den totale mangelen på matlukt.
Det luktet rent og pent, ingenting annet. Odører som oregano, brun kjøttkakesaus eller kalvefilet med innbakt potet stod øyensynlig ikke på menyen.
4 hamburgertallerkener samt en spaghetti med kjøttfarssås (kjøttsaus) ble bestilt. Magesekken var på dette tidspunktet begynt å vri seg i protest, og da serveringsdamen kom med maten hadde jeg utviklet enorme hjørnetenner som lett kunne glidd inn i skulderen hennes. Fortært hud, hår og... greit du skjønner tegningen.
Alt jeg hadde lært om bordskikk og gode manérer trillet ned i tallerkenen. Jeg nærmest festet underleppen til fatet og måket maten innover i munnen. Etter tredje munnfullen gikk det opp for meg at noe manglet. Etter fjerde munnfull forstod jeg hva det var som manglet. Smaken... Det smakte rett og slett ingenting! Det var som om jeg tygget... tygget... jeg kommer faktisk ikke på noe her i verden som smaker ingenting. Ingenting annet enn denne spaghettien med kjøttfårsås.
Først trodde jeg smaksløkene var blitt liggende igjen i Liseberg. Det ville ikke være utenkelig at Lisebergsbanen hadde ristet løs et par tre organer. Et blikk på de andre rundt bordet fortalte meg at jeg ikke var den eneste som opplevde dette besynderlige fenomenet.
Alle hadde dette undrende blikket. En slags overrasket vantro. Kan noe virkelig smake absolutt ingenting??? Svaret er at mat kan være både lukt og smakfri. Noen vil naturligvis argumentere med at det ville vært verre om det smakte vondt. Ála kjøttkakene mine når jeg har gått til storinnkjøp av fire nye kryddersorter og bestemmer meg for å prøve ut mye av alle sammen på én gang. Men min mening er at mat bør smake ett eller annet.
Pommes frittes, hamburger, brød, spaghetti og kjøttsaus gled ubemerket forbi smaksløkene, og hver tygg fremprovoserte en barnslig trang til å gjøre unevnelige ting med skiltet som hadde lokket oss inn her i første omgang.
Litt av kamplysten døde riktignok da jeg satt relativt mett tilbakelent i stolen og lurte på om krydder rett og slett var ett ukjent fenomen i Sverige. En antagelse som ble bekreftet ved ett senere McDonalds besøk.
Men på den andre side... Lena hadde da vitterlig laget nydelig mat til oss forrige gang vi hentet katt her...
Jeg oppga spekulasjonene, konkluderte med at alle hadde fått i seg næring nok til at vi kunne fortsette rundreisen.
Neste post på programmet var å finne en hytte for natten.
Men besøket på Smakfullt hadde gjort noe med tilliten til forlokkende skilt i veibanen, så Solide hytter ble ikke en gang veiet før vi fant dem for lett.
Fant Prångens camping. Hadde absolutt ingen idé om hva Prången betydde, men konkluderte med at det sikkert var ett navn og derfor helt risikofritt. Per eller Pål Prången... joda, det ga mening.
Og joda hytten var helt grei. Et par vinkelskeivheter var det, men hvor finner man ikke sånt? Huset her hjemme er full av dem. Manglende lister, et boblebadekar som til stadighet må snues opp ned for å få ristet ut dritten som samler seg i alle bunnhullene, en veggseksjon som balanserer på kronestykker for at den skal stå noenlunde rett opp og ned.
Små ting som gir hus og hjem ett innslag av personlighet.
Hyttens største svakhet var panelovnen. Denne manglet den essensielle påknappen. Men nød lærer naken kvinne å spinne, og optimistiske turister til å tro at det er fullstendig risikofritt å stikke fingrene inn i strømførende apparater.
Jepp, tenk for at jeg gjorde det. Tredde pekefingeren inn i hullet etter den manglende påknappen med påfølgende elektrosjokk behandling som eneste resultat.
Mennesker som tenker seg om ville naturligvis ant at dette ville skje, og dermed holdt fingre og andre kroppsdeler unna. Muligens ville de også registrert at den bittelille hytten rommet 4 !!! ovner i tillegg til dødsfella. Velfungerende ovner... med startknapp til og med...
Tynne forsøk på å hente sympati og støtte fra famile førte ikke frem. Man kan angivelig kreve medfølelse for veldig mange ting her i verden... uvøren omgang med elektrisitet er ikke én av dem.
Sovnet med såret stolthet og elektroskadd finger.
Når man pakker, enten det er til bilferie eller sydenferie så er det en naturlov at du skal glemme et par ting. Det kan være den rålekre kjolen som kostet ett halvt feriebudsjett, men som du likevel bare måtte ha fordi den til tross for at du bare dro den halvveis over hodet ga deg sprettrumpe og push-up bryst. Det kan være pass eller billetter, men dette er vanligvis det første du sjekker når du får denne magefølelsen som sier at du har glemt noe. Eller det kan være en helt elementær ting som sokker.
Våre sokker lå altså igjen i skuffen hjemme. Johnny var sjokkskadet. Personlig klarer jeg meg helt fint uten sokker, jeg er barbent menneske på min hals og bare tanken på trange bråt og bevegelseshemmede tær gir meg klaustrofobi.
Nå hadde jeg riktignok tatt på meg et par sokker ved avreise, så totalt hadde vi to par sokker med oss. Dvs, ungene hadde sine med, men størrelse og motiv var ikke helt i Johnnys gate.
Men hytten hadde innlagt vann, bøtte og ett vaskemiddel som minnet om zalo. "Flott," tenkte jeg... kokte opp en panne med vann og la sokkene til bløt i bøtten. "Bruk endast en droppa til én disk" stod det på flasken.
Nå har ikke jeg noe særlig tillit til disse micro produktene, så jeg fant det tryggest å bruke halve flasken. Skal si det skummet... I løpet av minutter lå det en gyllen eim av sitron over hele hytten. Slo hyttedøren opp på vid vegg i ett desperat forsøk på å redde familien fra kvelningsdøden. Lurte på hvorfor de ikke hadde skrevet en advarsel på flasken.
Naturligvis er det begrensede tørkemuligheter i en campinghytte. Selvfølgelig kan du henge dem utenfor å la dem riste av seg fuktigheten i guds grønne natur. Det var to grunner til at jeg lot det være. For det første: Lukten. Til tross for gjentatte skyllinger oste det fortsatt konsentrert sitron av dem. For det andre ville det være katatstrofalt dersom noen kom forbi og stjal dem. Nå er sikkert ikke sokketyveri noe stort problem, men du kan være helt sikker på at om noen noengang skulle stjele ett par sokker, så ville det skje når du er på ferie med bare to par tilgjengelig.
Løsningen ble derfor å feste dem i bilvinduet. La dem svinge seg i valsen langs svenske motorveier.
Og bare sånn for å ha nevnt det: Vi var faktisk inne på tanken om å kjøpe nye sokker, men i motsetning til norske bensinstasjoner så konsentrerer de svenske stasjonene seg om å selge bilrelatert materiale. Ikke så mye som ett usselt par med Safa var å finne i hyllene.
Og skal du inn i byene der du finner sokkespesialisten, jysk, rema1000 eller andre fremragende sokkeforselgere så må du forlate motorveien. Kaste deg inn i en vrimmel av gater som ikke står nevnt på verken kart eller kompass. Du hiver deg inn i ingenmannsland uten noe som helst garanti for at du vil klare å karre deg tilbake på riktig vei, og ender i verste fall opp som Svensk slavearbeider på en eller annen bortgjemt sokkeplantasje.
Neste stopp Kolmården.
Jeg er i mot dyrehager. Enten de stenger dyrene inne i bur eller på små inngjerdete områder. Dyrene, kanskje med unntak av præriehunder og et par andre dyr som ser ut som om de er totalt likegyldig med hvor de er utvikler dette apatiske blikket.
Så for meg ble det en slags dobbelmoral å være en av de besøkende som hvert år legger igjen store summer i kassen for å få se dyr "i sitt rette element". Jeg kunne naturligvis sagt "nei, her går jeg ikke inn". Begrunnet det overfor ungene og håpet at de forstod. Istedet gikk jeg der med en dårlig samvittighet som økte i omfang for hver meter. Bare hos ulvene fant jeg en viss glede. Etter 50 førstesideoppslag med bilder av nyskutt ulv, var det godt å se at i alle fall noen av disse vidunderlige dyrene fortsatt var i live. Jeg følte ingen ærefrykt som man gjerne gjør i selskap med store rovdyr. Bare en intens medfølelse med det jeg føler er en av Norges mest misforståtte skapninger.
Og nei -jeg ville ikke følt det anderledes om ulven hadde vanket i min bakgård. Jeg liker ikke reven. Reven utgjør en trussel for mine kaniner, og til dels for kattene... men jeg ønsker den ikke død og begravet av den grunn. Faktisk har jeg full forståelse for at den ser på mine mer eller mindre frittgående kaniner som a'la carte meny eller ett mirakel sendt fra oven.
Det er naturens gang... ingenting annet.
Neshornene var ett virkelig sårt kapittel.
"Dette er ditt liv"... Jeg brast i gråt, og gikk ut. Prøvde å forestille meg hvordan det må være å våkne opp hver dag, vite at din eneste misjon er å tilfredsstille nysgjerrige besøkende. Dette er ikke ett liv, dette er en sikker vei mot død. Til og med Silje lot seg sjokkere. "Står den der alltid mamma? Hvorfor har den ingen vann? Kan ikke vi hente noe som den kan drikke? Du har jo alltid sagt at dyrene må ha vann hele tiden for å leve..." Tusen spørsmål som jeg ikke ville eller ikke kunne besvare.
Skal man trøste unger i en sånn situasjon? Fortelle dem at når parken stenger for kvelden så blir dyrene fløyet på første klasse til en eller annen savanne der de får løpe fritt inntil "jobben" starter neste dag? Eller skal man rett og slett bare servere dem den brutale sannhet og håpe at når de en dag står der, på vei inn i dyrehagen med egne barn, så velger de å snu ryggen til... ta det riktige valget?
Men som sagt... for meg var det en dobbeltmoral. Kanskje først og fremst fordi jeg selv har "burdyr". Riktignok har jeg gitt dem all den frihet jeg kan tilby, men er det egentlig nok? Kanskje er det sånn at de eneste "brukbare" kjæledyrene er dem du kan slippe løs, og som på slutten av dagen faktisk velger å komme tilbake til deg. Hunder og katter er utmerkede eksempler på dette.
Delfinshowet var i mine øyne altfor kommersielt. Det var bygget opp rundt relasjonene mellom menneske og delfin. Problemet mitt var at ballkastende delfiner i ett innendørs basseng rett og slett ikke symboliserte noe annet enn menneskets behov for å eksponere seg selv. Det blir mer: Se hva jeg har klart å lære delfinen, enn se hva delfinen har vært i stand til å lære. Ikke at jeg helt skjønner hvofor en delfin skal bruke halve livet på å lære å kaste ball. Har det noe nytte utover underholdningsverdien?
Akvariedelen som naturligvis også inneholdt dorske, halvt apatiske haier ga meg omtrent samme følelsen som neshornene. Hvilken rolle spiller det om du har 72 000 liter vann, 172 000 liter vann eller 1 million liter vann. I det haien må snu for å kunne fortsette sin ferd, så har den for liten plass.
2 haier som svømmer i ring er ingen attraksjon -i alle fall ikke i mine øyne.
Jeg pustet lettet ut da vi dro, men jeg vet at spesielt neshornene vil følge underbevisstheten min lenge.
Mysige Mårten
Første møte med Mårten legges inn på Mårtens egen side.
Mysteriet i Grenås/Granås/Greåker eller deromkring.
Det har i årenes løp blitt et par turer til Sverige. Og hver eneste gang passerer vi dette meteorittkrateret i Garnås. Ett navn jeg rett og slett ikke kan huske. Til stor fornøyelse for øvrig famile flytter jeg r'en frem og tilbake, hiver på å'er og e'er etter eget hode, gjør mitt aller beste for å få det riktig, men ender likevel opp med å kludre det til hver eneste gang.
Men tilbake til krateret. Når jeg skrev at vi passerte krateret, så var dette en overdrivelse. Vi har nemlig passert skiltet som forteller at det er ett krater der. Selve hullet har vi aldri sett.
For meg har denne turistattrasjonen båret ett visst preg av humor, og jeg har til tross for manglende evne til å uttale navnet riktig gjort direkte narr av hele attraksjonen. Én ting er å ha en meteoritt, men det er ikke alle som har ett hull i bakken.
Lett flirende har vi passert skiltet, gang på gang... Men denne gangen kunne jeg til min store forskrekkelse konstantere at noe var anderledes. Én eller annen hadde skriblet løs på mitt elskede skilt. (Det var ikke meg! Jeg sverger!)
Noen hadde tatt seg den frihet å opplyse om at krateret "ikke var noe å se på". Min dypeste medfølelse gikk til Grenåsingene. Her hadde de en noe i nærheten av unik turistattraksjon og så ble de sabotert på det groveste av obsternasige drittunger som mente at krateret ikke var verdt ett besøk.
Til tross for alle tidligere latterliggjøringer av gropen bestemte vi oss der og da for å vise at meningsløse kråketær og sårende skriblerier ikke var nok til å holde oss unna. Støtte og sympati til krateret ble gjort til valgspråk og i poesiens ånd rablet jeg ned: 22.20 Granås, en spirituell reise i eget krater.
For når alt kom til alt så viste det seg at til tross for at krateret er Nord Europas mest tilgjengelige, så er det ikke noe man bare snubler over.
Som skiltet tydelig viser er det ikke bare meg som roter med stedsnavnet. Garnås, Gardnos... Grenås eller Greåker. Det handler bare om å ikke ta seg selv så høytidelig.
Vi lette høyt og lavt. Så ut av bilvinduene på begge sider av bilen, men krateret var ikke å se noe sted.
Nytt notat i turdagboken: 22.30 Konstanterte at spirituell reise feilet. Indre samt meteoritt krater ikke funnet.
Nettsøk etter hjemkomst fortalte meg at meteoritten hadde en diameter på 250 meter, så sjansen er stor for at vi stod midt oppi krateret og lette etter en liten fordypning. Snakk om å ikke se skogen for bare trær.
Hjemkomst 03.00
Trøtt, sliten og glad for å se egen seng igjen. |
