Ved veis ende...

Kjære Labbetuss... Kjære vidunderlige, elskede, merkelige og forunderlige lille katt.

Jeg skal ikke benekte at det har vært stunder og dager der jeg har spurt meg selv

om du var det kloke valget jeg i utgangspunktet mente at du var.

Jeg mener... ormekuren i seg selv krevde planlegging lang tid i forveien,

eventuell medisinering med andre medisiner krevde i tillegg verneutstyr... av god kvalitet,

innkjøp av kattemat ble rene hodepinen fordi du antageligvis er det mest kresne lille vesenet

i mils omkrets, og hårene du har sluppet fra deg gjennom årene har ført til en permanent blokkering

av alle mine øvre luftveier.

Men til tross for dette... og til tross for at du brukte store deler av gulvet som din matskål,

og anså husets øvrige beboere som en straff sendt fra oven, så har min kjærlighet for deg aldri

vært større, mer ektefølt og mer sår...

Jeg ser på klokken og vet at viserne tikker sakte mot farvel.

Og  det gjør så vondt...

Strekker hånden ut mot deg for å vise at jeg bryr meg, at jeg er her for deg uansett...

Mener det så godt, men ser likefullt at det plager deg, så jeg trekker til meg hånden... går ut av rommet

og lar deg ligge i fred fordi jeg innbiller meg at det er det du vil...

Håper at du på ett eller annet vis, langt inne kan føle hvor mye du betyr for meg...

Hvor mye du alltid har betydd for meg.

Det har vært noen pinefulle uker med sår som ikke ville gro, veterinærer som ikke forstod

og en antibiotikakur som etter motstanden din å dømme smakte som ukegammel lever.

Så grodde sårene... og jeg pustet ut fordi jeg trodde vi hadde lurt døden enda en gang.

Og så kom tilbakeslaget... det som gjorde at vi i kveld satt samlet rundt deg, midt i dobbelsengen...

på det soverommet du liksom ikke skulle bruke som ditt personlige lille krypinn.

Det ble tatt en stille, verdig beslutning om å gi opp kampen... Ingen hyling eller hysterisk gråt, bare vemodige

tårer som trillet lydløst ned på lakenet.

Og det var da jeg for første gang innså at smerten vi føler nå mot slutten viser at det var verdt det.

Det viser at hver eneste runde jeg snublet rundt spisebordet på jakt etter deg, hver eneste sekk med kattemat

vi kjøpte, hver eneste dag jeg gjorde ren kattekassen og kjøkkengulv etter at du hadde spist over det hele...

Alt jeg gjorde... alt vi gjorde hadde en mening.

Natten i natt er vanskelig fordi du betyr noe for oss alle.

Når jeg nå hører luskende fottrinn over hodet mitt... små barneføtter som lister seg inn for å se at

du har det bra, at du fortsatt puster, lever... er veslepusen vår... viser meg at du var verdt

alt det det har kostet meg psykisk å ha en katt som er litt utenom det vanlige. En som helt fra starten

var dømt til å dø ung.

Så jeg velger å være takknemlig for de seks årene vi fikk med deg. For hver eneste gang du la

potene rundt halsen min og gned all din lodne pels opp i neseborene mine.

Jeg velger å være takknemlig for minnene som får meg til å veksle mellom uhemmet gråt

og smil gjennom tårer.

Og hvis dette er dagen der ønsker går i oppfyllelse, så håper jeg at du i løpet av natten bare vil sovne

stille inn. At vi slipper den siste grusomme turen til veterinæren, og en sørgelig avskjed

på ett kaldt og upersonlig undersøkelsesbord...

Men om så skulle være at vi må ta den turen, om så skulle være at vi må sitte på venterommet,

følge en blåkledd veterinær inn på ett trist og sterilt undersøkelsesrom... så lover jeg at

jeg skal være der for deg.

Følge deg så langt jeg overhode kan....

Jeg skal stryke deg over ryggen og fortelle deg at du kjære Labbetuss har vært

en velsignelse for oss alle og at jeg aldri vil la noen ta din plass i mitt hjerte.