Stamnavn

Så fikk vi omsider oppdretternavn. Det var litt delte meninger om hva vi burde hete og hvorfor

vi burde hete det. Vi hadde riktignok en lang liste med alternativer, men ingen av dem utmerket

seg som direkte festlig eller særlig internasjonale.

For jeg ser alltid høyt opp og langt frem. I alle fall gjorde jeg det i denne saken.

For tenk om vi skulle på utstilling en gang i fremtiden? Og tenk om utstillingen var i England?

Og tenk om vi fikk navnet Pelsdotten og en dommer som overhode ikke viste noe vilje til å lære

seg norsk for å kunne uttale navnet riktig? Hva kunne det i verste fall ende med?

Pilsdoen?

For er det én ting vi har lært av fordums barne-tv som Mister Nelson og Pernille, så er det

at amerikanere og til dels også engelskmenn høres skummel ut når de vrir de norske r'ene

til det ugjenkjennelige. Og selv om det ikke er noe r i navnet Pelsdotten, så er det fortsatt

en mulighet for at det blir sagt på en måte som ville gi meg kalde gufs langs ryggraden.

Ergo måtte vi ha ett engelsk navn... for sikkerhets skyld.

Problemet her var selvfølgelig at det ikke er bare-bare å finne noe engelsk navn som ingen har

tenkt på minst tre ganger før. Det hjelper nemlig veldig lite å være kreativ når alle andre har vært kreativ

før deg...

Og mens jeg satt og vurderte alle intelligente navn fra a til z (det er nemlig svært vanskelig å finne engelske

navn som begynner på æ, ø eller å), så kom Klara-Bella gående forbi meg på gulvet.

Hun stoppet opp ett øyeblikk og så faktisk ut som om hun tenkte seg om... Noe som liksom ikke er hverdagskost når det gjelder henne.

Så stakk hun hodet bak sofaen, breket frem en udefinerbar lyd som sikkert skal forestille mjauing.

Deretter gikk ferden videre til kjøkkenet... ut i gangen... tilbake til stuen og under sofaen.

Og det var da det gikk opp for meg at hun faktisk hadde glemt hvor hun hadde gjort av ungene sine.

Først ble jeg overrasket. Det er liksom ikke hver dag at mødre roter bort barna sine.

Jeg gjorde det riktignok under en julehandel på Obs for noen år siden, men det ble ikke helt det

samme siden Sarah og en sjokkselger med snakkende dukker var akkurat like mye skyld i forsvinningen

som jeg var. Hun rotet seg med andre ord bort på egen hånd og selv om det ble min oppgave å finne

henne igjen -og ja, jeg følte meg dum under leteaksjonen- så visste jeg jo tross alt hvor jeg hadde

hatt henne sist.

Det visste ikke Klara-Bella. Hun bare letet rundt litt på måfå mens hun med litt seig stemme ropte

at hun var på vei med nye melkeforsyninger.

Jeg kunne ikke annet enn å synes synd på henne. Det må være fryktelig trist å gå gjennom livet uten

å ha så mye som ett snev av retningssans eller intelligens.

Og det var da det slo meg... Jeg kjente meg igjen i henne...

I den store jungelen med registreringspapirer, omregistreringspapirer, helsesjekk, vaksiner,

ormekurer, og alt som kan være farlig under svangerskapet så følte jeg meg til tider helt fortapt.

Clueless... Det måtte bli Clueless som på norsk vil bli noe sånt som dum/uvitende/har absolutt ingen peiling.

Søknaden ble sendt avgårde med Clueless på topp etterfulgt av ett par mer eller mindre gjennomtenkte

norske navn, og for vel en uke siden fikk vi svaret: FIFE hadde besluttet at også de mente vi var litt

Clueless og at navnevalget derfor var helt på sin plass.

Og så... 4 uker gamle fikk kattungene omsider navn.

Clueless And Oh So Cute & Clueless And Sweet As Candy.

Navn som med andre ord står litt i kontrast til mamma Klara-Bella og pappa Mysige Mårten,

men alt i alt så sier jeg meg fornøyd.

Det gjenstår fortsatt litt arbeid før vi kan sende kattungene ut i den store verden, og selvfølgelig har tanken på å ikke sende dem noe steder slått meg også.

For det er vanskelig å følge ett dyr i 12 uker uten å knytte seg til dem. Uten å tenke at det hadde vært

utrolig kjekt å kunne følge dem fra krybbe til grav, se dem vokse opp, se dem utvikle seg fra to små

ustøe individer til fullvoksne katter som mye i likhet med sin mor vandrer rundt i verden uten helt

å vite hvor de er på vei.

Dessverre er dette en luksus jeg ikke kan unne meg fordi jeg faktisk er eier av kattungenes far,

og en uønsket parring mellom pappa og en av hans døtre ikke ville vært heldig for noen av oss.

Så jeg får nyte den tiden jeg får med dem. Holde dem hardt inn til brystkassen mens jeg hvisker ømt ned

i myk pels... lille venn, jeg er så glad i deg...

Og midt oppi det hele så savner jeg Micro Mårten.

Micro Mårten som har fått en ørliten grav oppi skråningen...

Jeg skulle så gjerne sett ham utvikle seg fra liten pus til stor kraftkar.

Skulle så gjerne sett ham tumle rundt i vill lek med sine to søstre.

Men... han har en plass i hjertet mitt og jeg -som vanligvis ikke hyler så høyt om religion- er helt

overbevist om at jeg vil møte ham igjen en dag...