Når katastrofen rammer...

Det begynte som en helt vanlig kveld.

Regnet strømmet mot vinduene, jeg hadde nettopp avsluttet en koselig samtale med Anne

og i et øyeblikks overmot tenkte jeg at livet egentlig ikke kunne vært bedre.

Jeg bedre enn noen burde skjønt at slike tanker er en direkte krigserklæring mot skjebnen,

og at den i løpet av minutter vil gjøre det klinkende klart at det ikke vil være aktuelt med noe langvarig

lykkefølelse.

Det startet med ett brak... En av disse lydene du umiddelbart gjenkjenner som "noe du ikke har hørt før".

Jeg brukte ti sekunder på å fundere over hvor lyden kom fra, tyve sekunder på å reise meg i sakte kino,

og  fem sekunder på å se ut av vinduet. 35 sekunder tok det å fullt ut fatte hva som hadde skjedd...

ytterligere ti sekunder gikk med til å vurdere om jeg skulle ty til full panikk og handlingslammelse,

eller om jeg skulle suge meg fast i fornuften og satse på at den ville føre meg helskinnet gjennom de prøvelsene

jeg i det øyeblikket visste jeg stod ovenfor.

"Johnny... kaninene mine..." gispet jeg frem mens jeg med ett steinhardt grep om realiteten prøvde

å vri på meg Siljes sko i størrelse passer-overhode-ikke...

Og mens jeg stod der og rev febrilsk i lissene så gikk jeg igjennom hva som kunne komme til å møte

meg utenfor døren. Hvilken makaber tragedie som ventet meg når jeg rundet hjørnet og for første

gang skulle stå ansikt til ansikt med 40 kvm terrasse og tre kaninbur som lå splintret nedenfor huset.

Revet overende av vinden og knust av moder jord...

Hvor mange av dyrene ville være skadet? Hvor mange ville være døde eller døende?

Det var ett øyeblikk... det var mange øyeblikk som jeg vet jeg aldri vil glemme.

Jeg hørte vagt at Johnny brølte fra ett annet rom... Transportkasser... Vi trenger transportkasser...

Transportkasser? Jeg kjente ikke igjen ordet. Det var som om verden rundt meg snakket gresk

og all lykke, hele min verden var visket ut og erstattet av vissheten om at kaninene mine nå lå begravd

under enorme hauger med materialer. Materialer det ville ta timer, kanskje dager å få flyttet bort.

Og tusen såre, vonde bilder fløt forbi øynene mine...

Etter å ha konstantert at Siljes sko ikke passet noe bedre i min nye verden enn de hadde gjort i den gamle,

så oppga jeg dem til fordel for ett par av Roberts lett aldrende vintersko.

Jeg bekjempet trangen til å stikke hodet under en pute, og kastet meg ut i nattemørket og en virkeliggjøring

av alle mine verste fantasier.

Johnny lå ett halvt minutt foran meg i sendeskjema og var derfor allerede kommet ned på veien.

"To kaniner," ropte han optimistisk...

To kaniner??? To kaniner av syv???

Blikket mitt sveipet raskt over bærebjelker, kledning, istykkerslåtte skåler og den samme vannflasken

jeg hadde fylt bare noen timer tidligere.

To kaniner klarte seg... Fem kaniner forsvunnet i kaoset...

"Hvilke kaniner er det," ropte jeg tilbake mens jeg gjorde mitt beste for å nå ned til veien via diverse

ikke eksisterende snarveier... For i en banal tanke hadde det slått meg at hvis jeg visste

hvem som var forsvunnet, så ville det bli lettere å finne dem igjen.

Jeg hadde med andre ord ikke panikk... Jeg hadde hoppet galant over den delen og gått rett til

fullstendig riv ruskende sinnsyk.

Blodet tordnet i ørene mine og det var så vidt jeg hørte Johnny som i en oppdatert nyhetssending kunne

fortelle at det var tre kaniner og at alle var i fin form.

Blodet tordnet gjennom ørene... Tre kaniner? Tre er bedre enn ingenting... Tre er noe...

Tre er ett håp om at det finnes flere overlevende.

Etter å ha løpt det jeg følte var syv mil i sakte film var jeg endelig fremme og jeg kunne med egne

øyne og med det som var igjen av sunn fornuft konstantere at ikke bare tre, men alle de fire fra

firkløvergruppen hadde klart seg, og bare sekunder senere hørte jeg Sarah rope fra hagen.

Jeg hørte ikke hva hun sa, men jeg hørte tallet tre og lever.

Når man har stirret katastrofen i ansiktet på denne måten. Når man har forestilt seg det absolutt verste

og det verste ikke skjedde, så er det lett å knekke sammen...

Og jeg hadde øyeblikk der jeg kjente at bena rett og slett ikke ville bære meg.

Da jeg hadde fått kaninene ut av kaoset og inn i trygge omgivelser begynte det å gå opp for meg

at det ville ta dager å få bort alt sammen.

Og så kom bilene... Med de menneskene som var noe mer enn bare sensasjonslysten.

Mennesker som hev seg inn i opprydningsarbeidet og som med ett smil rundt munnen ryddet

veien i løpet av en time eller kanskje to.

Takk er ikke dekkende for det jeg følte der ute i kveld.

Den hjelpen som kom var uventet, kanskje spesielt fordi vi etter bare åtte år fortsatt er nyinnflyttet på

Trengereid. Men det jeg så, det jeg opplevde var det samme som man leser i nye bøker fra gammel

tid. Når gård og grunn faller sammen så trår folk til for å hjelpe, uten å nøle!

Og av den grunn elsker jeg Trengereid. Og av den grunn bøyer jeg i kveld hodet i stille respekt

for Trengereid og -om ikke alle- så i alle fall mange av stedets beboere.

Og jeg har takket Gud... Jeg har takket Gud så mange ganger utover kvelden at jeg nå

innbiller meg at han rister på hodet og sier: "Det holder nå..."

Men faktum er at jeg vet ikke hvilke andre steder jeg skal rette den takknemligheten jeg føler

over at Plump, Gizmo, Balltus, Mozarella, Bella, Sjokella og Salmonella kom seg helskinnet

gjennom hendelsen uten så mye som en flis i poten.

Og med vissheten om at det kunne gått så mye verre... Og med angsten for at neste vindråse kanskje vil

blåse hele huset overende kryper jeg til sengs mens jeg -vel vitende om at alt gikk bra-

flirer litt når jeg tenker på Johnnys samtale med forsikringsselskapet.

"Hei, er det If? Ja du vet den reklamen som sier: Bare rolig, det ordner seg...

(det har de sikkert ikke hørt mange ganger)

Jo du skjønner... det har seg sånn at terrassen vår falt ned i veien...

Synd å måtte innrømme det, men nå i etterkant finner jeg den setningen hysterisk morsom,

og jeg kan nesten ikke vente med å vekke ham i morgen tidlig slik at han kan si det bare én gang til...

Terrassen vår falt ned i veien... Hikst:-)