|
På Trengereid vi bur Jeg hadde egentlig en litt annen oppdatering på trappene denne gangen, men ettersom jeg i skrivende stund har rent raseri og vrede pumpende ut i alle kroppens celler, så velger jeg å spre litt edder og galle utover før jeg skrider videre med den opprinnelige historien.
Jeg blir aldri sint... eller jo, jeg blir sint, men jeg blir ikke rasende. Ikke fordi jeg er noe re-inkarnert helgen med ett hjerte av gull som går rundt og heller vievann på alle jeg møter, men rett og slett fordi jeg for en del år siden kom opp med en teori om at hat og vrede spiser opp unødvendig mye energi og livslyst.
Så jeg la lokk på temperamentet, lærte meg selv å telle til ti og snu det andre kinnet lagelig til for hugg. Og det virket... Kanskje ikke så mye til å begynne med, men litt etter litt fikk jeg en helt annen sjelero enn den jeg hadde da jeg eksploderte på daglig basis.
Problemet er at når man først har hatt ett litt heftig temperament, så kan man skrinlegge det, men det vil aldri forsvinne. Noe som sikkert kan være like greit, siden det nesten er garantert at man kan komme til å få bruk for det ved en eller annen anledning.
Og i dag er anledningen her. Det eneste problemet er at jeg nå må lære å fokusere sinnet og ikke bare spre det rundt meg som om jeg skulle ut å gjødsle åkeren, og dermed ende opp med å oppføre meg så irrasjonelt at jeg angrer på det i etterkant...
Så jeg valgte å telle... Rundt midnatt passerte jeg 24 354, men humøret var stadig ikke verken bedre eller særlig helgenaktig... Det ene banneordet etter det andre manifesterte seg på netthinnen samtidig som jeg lurte på hvor jeg skulle henvende meg for å få kjøpt ett sett med klasebomber, eller en bitteliten syndeflod.
Årsaken for min fullstendig ute-av-kontroll vrede var en nabo. En av disse som kan og vet alt, og ikke går av veien for å spre sin kunnskap generøst utover verden. I dette tilfellet hadde hun stukket sin litt lange nese inn i kjøleskapet mitt og konkludert med at vi bare spiser salat til middag.
Noe jeg fant litt underlig siden jeg bare har møtt dama en gang og at jeg den gangen gjorde mitt aller beste for å overse henne basert på ett par uttalelser hun hadde kommet med som hadde gjort meg middelmådig forbanna og derfor hadde fått meg til å arkivere henne under totalt uinteressante personer.
Hvis folk vil glo i kjøleskapet mitt så må de hjertens gjerne gjøre det, men da må de være fysisk til stede og ikke bare sitte hjemme i eget hus der de trer fingrene inn i tinningen og med klokketro på egen spådomskunst maner frem indre bilder fra middagsbordet vårt.
"Det funker ikke din forbaska møkkakjerring, prøv tarot istedenfor," sa en ilsken stemme i underbevisstheten. Og det var akkurat den jeg fryktet... den irrasjonelle stemmen som ypper til strid uten å sjenke konsekvensene en tanke.
For dama, som er relativt nyinflyttet på Trengereid, hadde altså gjort seg opp en mening om at vi utelukkende spiser salat til middag og så hadde hun slengt på at hun forløpende vurderte å invitere vår yngste datter på middag slik at hun kunne oppleve gleden ved å synke tenna inn i en død ku nedsauset i litt skikkelig rømme og en skvett fløte.
Naturligvis viste det seg at uttalelsene ikke var basert på fysiske bevis fra kjøleskapet, men derimot på det faktum at jeg ikke veier stort mer enn en muselort.
Første og mest naturlige tanke var at hun kunne pakke både seg og resten av familien tilbake til Tyskland, men siden jeg denne uken har kommet i skade for å være både sjåvinistisk og blasfemisk, så fant jeg det mest betryggende å trekke den litt rasistiske tanken tilbake. Ingen vits i å hisse på seg Gud, mannens interesse organisasjon og det tyske rike samtidig.
Så jeg begynte å gå igjennom ting jeg faktisk kunne gjøre uten å bli sittende fast i en kryssild fra en tropp nynazister som mente at ryktene om Hitlers død var sterkt overdrevet, en sint Gud og en mannsdominert gruppe som mente at menn faktisk er i stand til å gjøre to ting på én gang bare de får litt tid på seg.
Først og fremst ble jeg slått av en intens trang til direkte konfrontasjon... Se henne rett inn i hvitøyet mens jeg spurte om hun i fullt alvor trodde at jeg overlevde på to salatblad i uken og så gjerne påpeke at man ikke trengte å ha en iq på stort mer enn 20 for å forstå at man faktisk vil dø av ett slikt mangefullt kosthold... og så ville jeg ganske uforskammet spørre om hun noensinne hadde tatt en iq test og om psykologen jublet eller gråt da han så resultatene...
Men slike kommentarer er barnslige og jeg ville for alt i verden ikke synke helt ned til hennes nivå. Så jeg prøvde å telle igjen... Mest fordi jeg vet at denne damens uttalelser alene ikke ville vært nok til å vippe temperamentet mitt frem fra glemselen, men fordi den rett og slett var toppen på en kransekake som begynte å smake surt rundt fjerde ringen.
Jeg har nemlig alltid vært i den posisjon at jeg må forsvare vekten min. Både overfor kassadamer på Rema og den almenne legestand. Alle som én har gjort seg opp en mening om at jeg er tynn fordi jeg ikke spiser.
Inntil for ett år siden da jeg kom opp med den geniale idéen om å filme alle måltid. I én hel uke tygget jeg ikke på så mye som ett strå uten at hendelsen ble behørig notert og festet på film.
Og med det fikk jeg oppreisningen. Legene beklaget at jeg ikke var blitt trodd på ett langt tidligere tidspunkt, og for første gang på 15 år ble jeg tatt på alvor... Og så startet undersøkelsene... Blod, avføring, scanning, ultralyd, mer blod, enda mer blod og unnskyld kan du tisse i dette glasset?... Hver eneste uke møtte jeg trofast frem på Haukeland sykehus for å donere bort diverse kroppsvæsker i ett håp om å endelig få en forklaring på hvorfor mitt daglige kalori inntak på 3000 kalorier overhode ikke fører til noe fremgang på vektskålen.
Ett par bizarre resultater dukket opp underveis, men ingenting som egentlig kunne forklare min manglende evne til å legge på meg. "Det kan skyldes noe muterte eller deformerte gener," sa professor ett eller annet og klappet meg på skulderen mens han forsikret meg om at de nok ville finne ut av det etterhvert." (Etterhvert er i legestandens øyne rundt neste tusenårsskifte... )
Mage/tarm spesialisten var frisk i uttalelsene og sa at man faktisk har lov til å be folk holde kjeft og dra til helvete når de i uanstendighetens navn påpeker at jeg er så tynn at jeg kunne fått plass i ett norges glass dersom man skulle ha behov for å oppbevare meg ett sted.
Doktor Skjoldbrukskjertel var mest opptatt av hvor mye bedre alt var i Tyskland, mens overlege Johannesen var full av sympati, forståelse og beklagelsene hans var så ektefølt at jeg var helt i grenselandet for å adoptere ham som min nye bestefar.
Og det var alt dette som trigget min indre stemme. Det var hvert eneste ett av alle de menneskene som opp igjennom årene har følt for å enten bemerke vekten min, eller som har hvisket frem at litt fløte i sausen gjør underverker... og ikke minst regjeringens nye kostholdsplan...
Den som skal gjøre Norge så sunt at alle blir seende ut som meg. La oss anbefale en sanering av H-melken fra skolemelkordningen, foreslo regjeringen med Sylvia Brustad i teten... Og Tine fulgte villig opp og fjernet Tine-Melk-Hel og alle de ekstra kaloriene som jeg føler mine barn trenger fordi de dessverre har arvet noen av mine muterte gener. Da jeg så tok kontakt med Tine for å få en forklaring på hvem det var som hadde rotet bort H-melken så fikk jeg en lang lekse om hva jeg kunne gjøre for å legge på både barna og meg selv.
Intet nytt under solen...
Og på toppen av alle undersøkelser, på toppen av kassadamens kritiske blikk når jeg er så syndig at jeg kjøper en kartong melk istedenfor en liter fløte, på toppen av legestandens tidligere mistro så kommer altså denne dama og påstår at vi utelukkende lever på salat...
"Det er lov å be folk dra til helvete. Det er lov å be folk dra til helvete. Det er lov å be folk dra til helvete." Men det er fryktelig vanskelig å gjøre det når "folk" ikke sier tingene direkte til deg, men når man derimot får høre det fra andre...
Man kan nemlig ikke be andre dra til helvete for at de videreformidler hva som ble sagt av en annen. Slikt er ufint!
Så akkurat nå er jeg i tenkeboksen... Går jeg til direkte frontalangrep så skal det skje i full offentlighet slik at jeg i etterkant har vitner som faktisk kan bekrefte hva som ble sagt og hva som ikke ble sagt.
Hvis jeg derimot velger en litt annen vei, som å sette selvdekorerte salathoder rundt omkring på trappen hennes så må disse i så fall "holde" små skilt som helt klart forteller hvem sitt kjøleskap de kommer fra og hva kjøleskapets eier mener om at bedrevitende naboer legger seg opp i mitt kosthold.
Men akkurat nå har jeg nok med å tøyle den siden av meg som står og hiver råtne egg på vinduene hennes mens den roper at jeg skal slutte å spise mine salathoder hvis hun slutter å tenke med sine...
|
