|
Uken som gikk
I disse dager der jeg scrapper meg vei gjennom de aller siste sidene i det som skulle bli århundrets konfirmasjonscrapbook, men som på mange måter minner mer om en slags roteskuff der noen bare har limt fra seg noen bilder, litt penalrester og en hundre år stor knappesamling... ja i disse dager begynner Robert sin konfirmasjonsundervisning...
Strengt tatt kom det ikke som noe overraskelse siden lappen har hengt på kjøleskapet i flere uker allerede, men jeg ble likvel litt blendet av overraskelsen da jeg forrige søndag oppdaget at det bare 10 minutter til han skulle møte i bedehuset.
Nå hadde jeg riktignok fått en og annen påminnelse. Sarah hadde minnet meg på det, Johnny hadde minnet meg på det, til og med jeg hadde minnet meg på det tidligere i uken... Og så var det da naturligvis kirkeklokkene. De hadde også minnet meg på det gjentatte ganger i løpet av morgentimene, uten at jeg hadde tatt hintet.
Men det fine med å være distré på daglig basis er at man lærer å handle raskt når man først har oppdaget forglemmelsen.
Man lærer seg ett arsenal av ufullstendige setninger som på en enkel og grei måte forklarer hvert enkelt familiemedlem hva de skal gjøre på nesten ingen tid.
Nesten som om man snakker sms språk... De første ordene som går med i nedskjæringene er naturligvis høflighetsfrasene. Her er det ingen vær så snill og kjære mor...
Robert! Mat, dusj, klær... fort! På en dag med all verdens tid ville dette blitt formulert mer i retning av: "Robert gå å ta deg noe mat før du dusjer og skifter til rene klær. Gjør det litt raskt er du snill."
Og det er helt utrolig hvor mye man kan rekke på 10 minutter bare innsatsviljen er til stede. Nesten så jeg lurer på hvorfor vi tar oss bryet med å stå opp en time før skolebussen går... Vi har jo gang på gang bevist at det funker akkurat like bra å slå opp øynene i det bussen passerer utenfor husveggen.
Etter ikke så mye om og men stod vi utenfor akkurat det samme bedehuset som Sarah konfirmerte seg i. Det var en litt pussig opplevelse fordi jeg den gangen innbilte meg at det var fryktelig lenge til jeg skulle stå der igjen.
Men når man har passert 30 så er ikke 4 mnd lenge. 4 mnd er da synonymt med i morgen, og hvis du er så syndig at du innbiller deg at du får puste ut mellom slagene så blir overraskelsen destod større.
Presten hadde ikke forandret seg, han var fortsatt smilende blid med øyne som utstrålte ett slags indre lys som helt klart fortalte meg at han enten hadde fått en salig god frokost eller hadde funnet en mening med livet som vi konfirmantmødre sliter litt med å se.
Så tenkte jeg tilbake på gamlepresten mens jeg lurte på om det var regnet for blasfemi å mene at man gjerne burde hatt en utløpsdato på prester generelt, og at denne nye unge spirrevippen med neonfarget aura og en litt svevende gange faktisk burde masseproduseres slik at man kunne bruke ham i alle kirker
"...og så blir det nattverd..." forkynte en stemme og jeg ble med ett rykket ut av min mulig blasfemiske tankegang. Nattverd??? Som i at presten legger brød på tungen din mens han forteller gang på gang at dette er Jesu legeme?
Herregud, jeg hadde jo ikke tid til å pusse tenna før vi løp ut døren. Hjernen knatret på høygir mens den prøvde å erindre hva jeg hadde hatt til frokost. Litt sjokkert gikk det opp for meg at vi her snakket om karbonader med løk. Løk er fint... det er liksom prikken over morgenånden og så begynte jeg å forestille meg hvordan presten ville rave bakover mens bedehuset ble innhyllet i en grønn tåke som luktet ukegammel kloakk.
Diskret fomling i lommene fortalte meg at de var hermetisk rensket for tyggis, dent eller andre ting som i alle fall kunne dempet den verste odøren. Fant ett par hundekjeks som skulle være så bra mot tannstein og i mangel av andre og bedre ting besluttet jeg å spise dem.
De hadde nesten samme konsistensen som Jesus legeme, men smaken var forferdelig... Det vil si, smaken i seg selv var ikke "gammelost med enda eldre ost"... ...det var ettersmaken som for alvor gjorde at drøvelen begynte å skjelve i avsky.
Ikke ulikt fornemmelsen man får når man finner noe i kjøleskapet, spiser det og tungen ikke umiddelbart varsler fare, men derimot venter til du har fått svelgt det slik at smaken rekker å spre seg rundt i hele munn/nese/svelg systemet før den gir beskjed om at "det der var utgått på dato gitt..."
Så lurte jeg på hva det var i dem og om det ville være nok til å legge lokk på morgenånden.
Deretter fulgte trosbekjennelsen. Og hvis noen skulle lure så kan jeg den faktisk på rams... på bokmål vel og merke... Noe som ikke er særlig nyttig når man sitter i en nynorsk kirke. For når alle andre messer den frem på nynorsk så spiller det ingen rolle hvor godt du kan den... det blir likevel bare kludder og rot når du prøver å fremføre den.
Og akkurat det samme gjelder Fader Vår... "La ditt navn holdes hellig" har overhode ingen symmetri med "Lat namnet ditt helgast" og rytmen i versene endres derfor til noe man ikke kan huske å ha hørt før... noensinne.
Det blir som å fremføre Fader Vår til melodien fra Mors Løvetann eller hva det nå er den sangen heter der guttungen har glemt en bukett løvetenner i jakkelommen på en jakke som ligger i en søledam med blåveis i.
Men jeg gjorde mitt aller beste for å skjule munnen slik at ingen skulle se at jeg ikke kunne ordene, mens jeg ga meg selv en solid overhaling for at jeg ennå ikke hadde tatt meg tid til å pugge bønner og trosbekjennelse på begge målførene.
Og så kom nattverden... Heldigvis for meg, prest og resten av de fremmøtte ble nattverden bare utført av de mest trofaste kirkegjengerne. Og joda, det kunne sikkert vært helt topp å gå nattverden i møte med nypusset munn og skumgummi på knærne slik at jeg ikke ville gli ned fra knelebenken som jeg gjorde ved en tidligere anledning... Min egen konfirmasjon... Dagen da alt liksom skal være utrolig perfekt og man for alvor tror at man trer inn i de voksnes rekker. Problemet var at ingen hadde fortalt meg at benken man kneler på heller litt, at den er trukket i skinn og derfor glatt og at det derfor er viktig å få godt knefeste helt fra begynnelsen. Så jeg begynte å gli...
Til og begynne med prøvde jeg å kravle opp igjen. I bunad viste det seg at slike klatreturer ikke er så enkle, for når man flytter knærne fremover så går de bare innover i bunaden helt til de møter motstand fordi skjørtet på drakten ikke er lengre.
Så jeg tviholdt meg fast så godt jeg kunne og så lenge jeg kunne, men da presten var kommet ca halvveis i håndspåleggelsen av konfirmantene var styrken i armene oppbrukt og til min mors store forferdelse lot jeg meg seile forsiktig ned på gulvet, reiste meg opp, rettet litt på bunaden og knelte ned igjen sammen med mine medsammensvorne konfirmanter som om ingenting hadde skjedd.
Men jeg var ikke mer enn 15 år den gangen, og da kan man liksom tillate seg slik ting. Når man er 34 får man værsågod å ha utviklet bedre folkeskikk enn å ramle ned fra benker under viktige religiøse handlinger...
Så reiste konfirmantene seg og presten presenterte dem ved navn samt at han fortalte litt om hva de skulle gjøre under konfirmasjonstiden.
Jeg var ikke det spøtt overrasket over at Robert ble presentert som Robert André, siden presteskapet allerede ved dåpen hadde avgjort at mitt navnevalg ikke helt passet dem. For Robert heter Robert René... med apostrof over bokstaven e... noe som tilsier at man skal legge litt press på den.
Gamlepresten mente derimot at slikt tull var nymotens og ikke særlig viktig, med det resultat at Roberts dåp ble mer som en slags grønnsåpe reklame. Vi ønsker Robert Rene velkommen til Jesus...
Så var presentasjonen unnagjort og kirkekaffen kunne begynne. Jeg takket pent for meg og trakk meg diskret tilbake til hus, hjem og tannbørste...
Senere på dagen var det middag, bestående av kylling, ris og krabbe... Kylling til den øvrige familie og krabbe til meg....
Klørene var grei... De bare herper man med en litt solid nøtteknekker. Selve krabben var derimot en litt annen historie ettersom det er mange år siden jeg har satt tenna i noe annet enn ferdigpillet krabbeskjell der noen på forhånd hadde tatt seg bryet med å fjerne de ubehagelige delene.
Første del av jobben var å fotografere krabben fra alle kanter slik at jeg fikk tid til å legge en slagplan for den videre fremrykning mot og inn i krabben. Det hjalp ikke stort at ungene for én gangs skyld hadde rettet fokuset mot meg og at de spent diskuterte om jeg i det hele tatt ville være i stand til å finne inngangen.
"Jeg vedder 5 kroner på at..." og det var så langt de kom før jeg avbrøt dem og fortalte at dette overhode ikke var noe Iq test, men derimot en helt vanlig middag som hadde både ben, klør og dersom man løftet litt på hodeflappen - også noe vagt som kunne minne litt om tenner.-
Den så litt spooky ut, jeg skal innrømme det.
Ungene klatret nærmest over hverandre for å ta beistet nærmere i øyesyn og for å være den første som la merke til det hvis den eventuelt skulle finne på å røre litt på seg, spasere bortover tallerkenen med det mål for øyet å ta seg en real klype Christel.
Skuffelsen deres over at den ikke beveget seg så mye som en tomme var omtrent like stor stor som skuffelsen min da jeg åpnet den og fant ut at denne krabben var fullstendig motsatt av de ferdigsorterte krabbeskjellene man kjøper i landets dagligvarebutikker.
Ferdig åpnet viste det seg nemlig at alle de ubehagelige delene var på plass, mens alle de gode saftige bitene var blitt spist av ett blåskjell på størrelse med en tommelfingernegl.
Etter en tre fire minutters intens obduksjon konkluderte jeg med at det ikke var en sjanse i havet for at jeg kom til å bli mett med mindre jeg tok sjansen på å spise en del av tidligere nevnte ubehagelige deler. Så jeg prøvde å finne skittposen, for i alle fall å unngå inntak av denne. Men, som Johnny påpekte, det er ikke så lett å finne den når man har kommet i skade for å punktere den under åpningen av krabben. Skittposen var med andre ord litt rundt omkring, og det eneste som ikke var berørt av innholdet i den var ett par tentakler som lå ute på krabbens høyre flanke.
Så jeg skilte ut tentaklene, skjøv dem ut på siden av fatet og satt meg til å vente... Jeg var glad ingen av mine medspisere spurte hva det var jeg ventet på, for i så fall måtte jeg ærlig forklart at jeg håpet de etterhvert ville forlate bordet slik at jeg kunne vippe krabben rett i søppelet og heller forsyne meg med en porsjon kylling og ris eller alternativt spise det lille blåskjellet som spiste krabben min.
Mandagen kom Anne utover for å hente Lykketrollet, min lille enøyde banditt som har vært fastboende gjest her i sommer. Det var en litt vemodig, men samtidig god følelse å se ham dra. Alternativet hadde vært å kjøpe en marsvindame til ham... en som kunne holde tærne hans varme på kalde dager, elske ham når han minst fortjener det og bite ham lekent i luggen når han har gjort noe morsomt.
Men uansett hvor moro det er å ha mange dyr så forsvinner en del av moroa når alle blir syk samtidig, og man blir stående fast midt i mellom helvete og det stedet helvete sender folkene sine når de har gjort noe galt. Når du tyve ganger for dagen sliter håret ut med roten og håper at Gud etterhvert vil se i nåde til deg og avlive deg på humant vis fordi du er så sliten at det kjennes ut som om hjernen flyter målløst rundt borte i horsionten og du utelukkende er gått over til å leve på instinkt.
Så henter man frem ett kriselager av energi eller noe som ligner og så bruker man denne til også den er oppbrukt...
Pufh... i alle fall... Blandede følelser, men samtidig en visshet om at han vil få det bra som nøtteløst (jepp... Anne leverte ham rett til kastrasjon) lite marsvin med ny kjæreste, nytt håp og nye muligheter...
Med alt som har skjedd denne sommeren så var det godt å ha Anne her. Jeg visste at uansett hva som ville skje i løpet av de timene, så kunne hun fikse og ordne opp mens jeg stakk hodet under puten for å skrike ut at jeg overhode ikke takler mer elendighet nå...
Det ble nesten som å ha Jesus sittende i sofaen. Og greit... jeg vet at Anne ikke synes det er noe stas at jeg sammenligner henne med Mor Teresa, men det er vanskelig å la det være... Samtidig så forstår jeg henne. For Anne er på ingen måter Mor Teresa... Anne går ikke rundt og skvetter rundt seg med tilgivelse når livet kakker henne hardt i hodet, hun kakker vanligvis bare tilbake og går så tilbake til det hun holdt på med. Hun har det som de fleste av våre helte og helgen skikkelser mangler: Hun har temperament, og ære være henne for det.
Men selv om hun kommer til å hate meg maksimalt for dette så kan jeg likevel ikke la vær å påpeke muligheten for at man i årene som kommer vil begynne å sammenligne andre med Anne. Istedenfor Dyrenes Mor Teresa vil det oppstå begreper som Dyrenes Anne Søfteland... (nesten som om de har kjøpt aksjer i henne)...
Og så tror jeg at jeg lar det være med det siden ytterligere ypping til strid bare vil føre til at hun hiver på røret neste gang jeg ringer:-)
Ellers har Sarah vært i Berlin en uke, og det var ingen tvil om at sorgen ble litt for mye å bære for Labbetuss og han endte opp med å stikke av... Etter tre dagers leting satt han plutselig oppe i skråningen og stirret ned på meg med ett blikk som helt klart sa at han ville komme ned hvis jeg kunne garantere at jeg hentet hjem superheltinnen hans.
Jeg har alltid sagt at katter er litt egenrådige vesener og at de stort sett er fornøyd bare de har en hånd som klør dem bak øret og noen som setter ned mat til dem. Den teorien ble tilbakevist til dit den kom fra i det øyeblikket Sarah kom inn døren. Kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett maken til gjensynsglede...
Han smurte seg opp etter henne, stanget sitt litt hårløse hode inn under haken hennes og gjorde det på alle måter klart at savnet hadde vært stort og nesten ikke til å bære.
Vi skriver nå lørdag og foran meg ligger en fredfylt helg og meg bekjent inneholder den verken nattverd eller dissekering av flere skalldyr...
Jeg skal for første gang på flere månder nyte tiden med hvert enkelt dyr samtidig som jeg sender stille bønner til høyere makter der jeg ber om at jeg i rettferdighetens navn ikke vil bli straffet så veldig hardt for mine blasfemiske tanker rundt gamlepresten.
|
