Hydra, Libra og Orion...

Listen over første-ting-å-gjøre når man får en liten flokk kattunger i hus er lang. De skal sjekkes for lus/midd, behandles mot orm, evt floker skal klippes/børstes, de skal fotograferes og håndteres... Og man må lære dem å kjenne. Ingen av disse punktene troner høyt på listen over ting som er gjort i en håndvending når ingen av dem egentlig liker deg, minst en av dem hater deg og du vet at instinktet deres har motarbeidet deg hardnakket i rundt regnet 10 uker. Et forsprang det er tilnærmet umulig å ta igjen.

Først på listen stod Orions floker. Og dem var det mange av. Oppe bak ørene, nedover på brystet, bak på ryggen... og under halen! Under halen floker er alltid de verste. For mens de andre pelsknutene "bare" er pels, så er de under halen en seig blanding av skitt, urin, pels og gjerne også barnåler. Det er ikke noe man går i gang med fem minutter før middag med andre ord. I alle fall ikke hvis middagen er tilberedt i brun saus.

Orions floker inneholdt et vidt spekter av natur... Det var barnåler, gress, et par kvister og til og med litt glava. Jeg lurte på hvor mye av dette han faktisk hadde spist og hvor mye som hadde hengt seg fast når den lille kattekroppen med den altfor lange pelsen ruslet gjennom terrenget på jakt etter mat. Lang pels på hjemløse katter er et hån mot sunn fornuft.

Dyrebeskyttelsen avd. Bergen og Hordaland kom med ormekur som ble stuet inn i tre svært motvillige munner, instinktet deres løp 60 meteren på 0 blank og ledet nå med 10 uker og en ormekur.

Og om jeg ikke akkurat så slaget som tapt -jeg gjør nemlig ikke det av prinsipp- så har jeg såpass bakkekontakt at jeg innså at flokebørsting, ormekur og det faktum at jeg flere ganger det første døgnet måtte slite dem frem fra under bidéet... vel, det hadde ikke akkurat gjort underverker for forholdet vårt.

Men så oppstår disse små miraklene. Ikke full size mirakler àla Jesus på vannet, men små tegn på at situasjonen ikke er helt fastlåst. Som da jeg tok Libra på fanget og hun i 2,2 sekunder faktisk malte... Eller da jeg skulle ta bilder og Orion plutselig rullet seg over på ryggen og antageligvis konstanterte at opp-ned meg faktisk er ganske ok. Han belønnet meg med sped maling og et gjesp...

Hydra er muligens det største problemet... For hun er vel den eneste som ikke har gjort seg opp noe mening om meg. I henne er det helt klart en lengsel etter trygghet... og mor. Ikke minst mor! I det hun hører en av hunkattene så maler hun mens hun ser seg rundt med ett blikk som er fylt med både engstelse og lengsel. Disse øyeblikkene er for meg de aller verste. For jeg skulle så gjerne gitt henne mamma'n tilbake. For jeg ser det så tydelig for meg i fantasien. Det øyeblikket der mor går i fellen. Det øyeblikket der jeg slipper henne ut på badet og de små omsider finner den tryggheten bare en mor kan gi. Problemet er at vi i løpet av de siste 6 dagene ikke har sett snurten av henne. Hun har ikke vært i hullet der de små bodde. Hun har ikke vært sett i terrenget rundt... Faktisk har vi ikke sett andre katter enn en stor svart hankatt som meget mulig er barnas far... En vakker kar med stygge spor av en trist skjebne. Han har rifter i ørene, pelsen er skitten og flokete, øynene hans renner og veldig lite tyder på at han har en eier. Han har gått i fellen en gang. Jeg var overhode ikke forberedt og endte opp med å slippe ham ut igjen.

Noe jeg selvfølgelig angret på i det øyeblikket jeg løftet døren og så den slintrete halen hans forsvinne i mørket.

Han trenger hjelp... Uten tvil. En ny vinter kan veldig lett komme til å bli den siste for ham... Øynene hans brenner i bakhodet mitt og jeg ønsker så sårt at jeg kunne gå tilbake til det øyeblikket der han satt fanget i buret. Men i mangel på tidsmaskin gjør jeg det nestbeste... Jeg legger ut mat. Hver kveld når fellen pakkes inn i bilen tar jeg fisk, tørrfor og annet av koldtbordets delikatesser og legger det på steder jeg tror han kan passere. Krysser fingrene for at det blir funnet av ham og ikke en eller annen bortskjemt labrador som er ute og lufter eieren sin i de tidlige morgentimer.

Håpet er at han bevisst vil oppsøke disse stedene og at han i løpet av ikke veldig lang tid vil gå i fellen igjen. Og om han gjør så er Tertnes Dyreklinikk første stoppested... På Dyrebeskyttelsen Bergen og Hordalands regning. Og er det én ting tiden med dem har vist meg så er det at det aldri spares på noe når det kommer til det å hjelpe dem som trenger det. Det være seg kattunger, prepubertale individ, voksne eller gamle. Og jeg vet at mange mener at avliving er det eneste alternativet som til svyende og sist vil få katteproblematikken under kontroll. At det rett og slett ikke nytter å flagre fra hjørne til hjørne og redde hver eneste loslitte katt man snubler over. Men hvem av oss hos Dyrebeskyttelsen har noe ønske om å sette oss til doms over hvem som får leve og hvem som må dø? Jeg har sett katter kjempe seg gjennom det mest utrolige... De i likhet med oss har bare ett liv, ett liv de ønsker å leve fullt ut. Selvfølgelig kan vi avlive 100 katter i dag og dermed spare 1000 fremtidige triste skjebner. Men hva med de 100 kattene? Er det rettferdig overfor dem? Mange av dem har opplevd mennskers svik en gang... Det får holde! ...mener jeg.