|
How to play the waiting game... Innledningen Jeg pleide å like høsten... Spesielt sene kvelder der en beskjeden vind nappet de siste bladene av trærne og sendte dem virvlende ut i høstmørket. Regn har jeg aldri vært noe glad i, så i mine høstminner har jeg gitt alzheimeren fritt spillerom. Resultatet er at jeg sitter igjen med ett småromantisk bilde av fønvind, varm asfalt og glimt av sol. Kverulantene vil nok påstå at mine fagre høstminner faktisk egentlig er sommerminner... kverulerende østlendinger vil påstå at det hele bare er fri fantasi. Sol? I Bergen? Yeah right!
Men høsten i dag er noe annet. I dag er den prologen til en lang, kald vinter der det som i dag er skinnmagre kattunger vil dø i hopetall under kilo på kilo med snø som ikke noe alzheimer i verden er i stand til å gjemme bort. Skrekkhistoriene vil kommer fra alle landets dyrevernsorganisasjoner, forummennesker rundt på nettet vil rapportere at magre, syke, sultne katter vandrer rundt huset, men at de dessverre ikke kan ta dem inn pga allergi, sint hund, sint katt eller fordi de har et par tre nyfødte som katten helt sikkert vil komme til å kvele ved første og beste anledning.
På en premenstruell dag vil jeg dømme dem... sønder, sammen og rett til helvete. På en mer jordnær dag vil jeg muligens hente frem litt forståelse.
For jeg forstår at ikke alle elsker katter like høyt som jeg gjør. Jeg forstår at pels til pels teppe i alle rom ikke er for alle, og at noen til og med ikke liker katter. Jeg kan nemlig være politisk korrekt på gode dager!
For meg derimot er det ikke en mulighet å passere en katt som trenger hjelp. En liten kropp som vil gå en tragisk fremtid i møte hvis ingen stopper opp for å gi den en hjelpende hånd. En seriøs svikt i empatiens immunforsvar. Det hender jeg tenker på en bok jeg leste for mange år siden... tittel og forfatter har for lengst gått i glemmeboken, men et kapittel står sånn halvklart foran meg... Det handlet om en gravid kvinne som så ett eller annet. Noe sier meg at det var en mus eller en elefant. Jepp, det står respekt av hukommelsen min!
I alle fall så ble barnet hennes født med en skavank som tilsa at synet av denne elefantmusen var skyld i at barnet var som det var da det ble født. Ja boken kan ha vært Elefantmannen... Men det kan like gjerne ha vært Sagaen om Isfolket. Jeg har faktisk ikke peiling.
Og når tankene mine sveiper innom dette halvglemte kapittelet så slår det meg med full kraft: Hva pokker var det min mor så under svangerskapet med meg? Hvor fant hun en kattekoloni i 1973? Hvorfor oppsøkte hun den? Og hvorfor i alle dager lukket hun ikke øynene?
For den stygge sannhet er at denne empatien for de firbente er noe slitsom i lengden. For uansett hvor gjerne man vil hjelpe dem alle, så lar deg seg ikke gjøre. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen få! Problemet er at når man oppsummerer "alle" så må man luke vekk allergikerne, de med hund, de som allerede har en katt, de som ikke liker katter, de med hjerte og karsykdommer, de med nyfødte, de med leiekontrakt som sier "ingen husdyr" osv. Og dermed står man igjen med noen få.
Vi som altså veksler mellom å se på oss selv som helgener og komplette idioter. Vi som går til sengs med tankene om en katt vi så nedi veien og som drømmer om hvordan denne ikke har fått verken vått eller tørt på 14 dager. Ja jeg vet vi bor i Bergen, at det regner konstant og at vått derfor er å overdrive. Men så var det denne alzheimeren min.
Og joda, innledningsvis sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle gå i gang og klandre folk i øst og vest for de mange gatekattenes triste skjebner. Jeg skulle heller ikke bringe opp det faktum at sterilisering/kastrering av pus ville forhindret mange av de tragediene som nå står for døren. Når jeg tenker meg om så er jeg ikke en gang sikker på hvor jeg ville da jeg startet å skrive... Like greit egentlig... har jeg ikke noe egentlig tema så har jeg heller ikke noe oppsatt sti å gå meg vill på.
Eller jo... nå kom jeg på det. Dette startet med to kattunger. Enhver som har skrevet en bok eller avhandling vet naturligvis at man presenterer hovedpersonene i begynnelsen av historien, men siden jeg har feilet i å melde meg på forfatterkurs gjentatte ganger, så ser jeg på meg selv som tilgitt.
Dagens to kattunger er både navn og hjemløs. De holder til i Ytre Arna sentrum, og er av den sorten vi med kjærlig stemme omtaler som "spyttere". Altså den sorten som ser på deg med angst i blikket mens de desperat håper at du vil gå rett forbi dem der de ligger i skjul bak det de kaller matfat, og som vi mer siviliserte kaller bosspann. Og er du så syndig at du klarer å trenge dem opp i ett hjørne så vil de både spytte, frese og meget mulig også bite. Og jeg vet at mitt overivirge hjerte ikke vil få fred før disse to er trygt innenfor husets fire vegger. Før de ligger malende foran peisen med fulle mager, flokefri pels, omgitt av så mye kjærlighet at angsten helt ut av det blå bare virvler bort og ut i høstmørket. Teorien og drømmene mine er alltid noe mangelfull. Jeg hopper med letthet bukk over det faktum at to kattunger på 12 uker som aldri har vært håndtert av mennesker ikke helt uten videre slår seg til ro på fanget, og denne evt malingen ligger mest sannsynlig lysår inn i fremtiden. Setter man prosjekt 'temme redde katter' på en tidslinje så ligger maling, tillit og kos på fanget omtrent på samme punkt som 'nytt hjem'.
Folk vil ikke ha nevrotiske katter, uansett hvor søte de måtte være.
Og her lukker jeg øynene et par minutter mens jeg prøver å finne de formuleringene som egentlig ikke eksisterer. De som fullt ut kan forklare hva det betyr for en livredd liten pus å få sitt eget hjem, noen som bryr seg, noen som vil legge ett lokk over den angsten som banker i det lille hjertet. Og ikke minst... hvordan ditt eget hjerte endrer karakter når den lille skatten etter uker, kanskje månder kommer krypende forsiktig opp på fanget ditt for å gjengelde din kjærlighet. Prøvende først, og kanskje ombestemmer han seg... forsvinner under sofaen fordi du gjorde en brå bevegelse. Men du vet at ting går rett vei. Og den dagen da den lille knerten maler for første gang så vet du at det er en kjærlighet du har gjort deg fortjent til. Og selv om janteloven fortsatt lever i beste velgående, så er det lov å koste på seg et ørlite klapp på skulderen. Bare ikke gjør det for brått, for da ligger pus under sofaen igjen.
Og her starter mitt prosjekt. Ett prosjekt som er akkurat hakket større og mer komplisert enn først antatt. |
